Agnes Katrine Hagen

Slik som det ene bildet i en drøm avløser det andre, blir bildene til. Jeg lar assosiasjonene strømme og det oppstår en historie i møtet med det som skjer på papiret. Tankene og hånden løper fritt. Jeg styrer og jeg styres. Med bildene oppstår også følelser og minner. De er knyttet til hva jeg har sett, opplevd og følt. De er minner og opplevelser, blandet med drømmer, eventyr, folklore. Noe i hjernen aktiviseres. Bildene er en vei inn i meg selv og videre en vei ut av meg selv, til de andre. Dette er tegninger i blandet teknikk. Noe er collage. Det finnes bare ett eksemplar av hver. Jeg prøver å ikke legge for mange bindinger tidlig i bildet, la det stå åpent inntil motivet begynner å falle på plass. Benytter meg ikke av skisser i disse tegningene. Uten skisser har jeg størst mulig grad av frihet. Man vet ikke alltid hvor bildet vil, men når jeg vurderer det i etterkant ser jeg at det dreier seg om opplevelser, mennesker jeg møter, naturen, forholdet mellom dyr og mennesker og det å være i verden, alt dette i et fellesskap. Det er ikke alltid idyll, men det er bevegelse og utviklig. Verden er et sted som snurrer rundt og vi forsøker å holde fast ved noe. Jeg tenker tegning er en handling som likner på livet som leves.
Materialene er kull, blyant, tusj og tempera/akrylmaling. Teknikken er underordnet, mer et lekeredskap som gir nye oppdagelser. Oppdagelsene kan gi en dyp glede. Underveis i bildet begynner oppstrammingen, komposisjonen. Fungerer ikke bildet godt kan jeg snu alt på hodet eller rive ting i biter og sette det sammen på nytt. Da oppstår et nytt motiv, en ny verden. Et nytt perspektiv. Det finnes en verden på papiret, et kaos man forsøker å ordne til noe med mening. Tegningen er et eget språk, en fabel, et dikt.